Truede husdyrraser

Foto: Jørgen Dobloug / Maihaugen

De gamle husdyrrasene ble godkjent som egne raser for omlag 100 år siden og ble utviklet under andre driftsforhold enn de som dominerer dagens landbruk.

Rasene er en viktig del av vår kulturhistorie, men var nær ved å forsvinne på 1980-tallet.

Et bevaringsarbeid har pågått de siste 30 årene for å ta vare på genmaterialet og sikre mangfoldet blant norske husdyr.

Raser

Rundt 1900 fantes det cirka 30 ulike storferaser i Norge. Hver landsdel hadde «sin» rase. I dag er det norsk rødt fe som er den dominerende melkerasen.

Raser har oppstått på grunn av menneskenes ønske om å avle uniformerte besetninger som var gjenkjennelige for eierne, og der de ytre kjennetegnende var dokumentasjonen på at dyret var reinraset.

Det er særlig fellestrekk som farge, avtegn, størrelse eller kroppsbygning som kjennetegner de ulike rasene.

Bevaringsverdige storferaser

Av de norske storferasene er det bare norsk rødt fe (NRF) som ikke har en truet eller kritisk truet populasjonsstørrelse.

En storferase regnes som truet fram til den har en stabil populasjonsstørrelse på over 3000 hunndyr. Er populasjonen under 300 avlskyr, regnes den som kritisk truet.

For 2022 var populasjonsstørrelsen blant alle de bevaringsverdige storferasene truet. Siste storferase over den kritiske grensen på 300 avlskyr, er vestlandsk raudkolle i 2022.

Sidet trønderfe og nordlandsfe. Foto: Anna Holene / Norsk genressurssenter NIBIO

Vestlandsk raudkolle. Foto: Anna Holene / Norsk genressurssenter – NIBIO

Vestlandsk fjordfe (horna). Foto: Anna Holene / Norsk genressurssenter – NIBIO

Antall avlskyr for hver av storferasene i 2022:

• Dølafe (350)
• Sidet trønderfe og nordlandsfe (2 174)
• Telemarkfe (506)
• Vestlandsk fjordfe (1 292)
• Vestlandsk raudkolle (307)
• Østlandsk rødkolle (574)

Genetiske ressurser

Grunnlaget for dagens landbruk, og vilkåret for videre utvikling, er genetiske ressurser i husdyr, kulturplanter og skogtrær. Forvaltning av ressursene gjennom bevaring og bærekraftig bruk er nødvendig for å opprettholde biologisk mangfold og for å ivareta framtidige generasjoners matvaresikkerhet, livskvalitet og velferd.

Gjennom seleksjon i husdyravl utvikler menneskene husdyrraser for å produsere ønsket kvalitet og kvantitet av landbruksprodukter. Dette kan føre til at enkelte raser blir truet fordi de ikke tilfredsstiller dagens produksjonskrav. Heldigvis finnes de fortsatt i små antall og fungerer godt som produksjonsdyr hos spesielt interesserte bønder.

Telemarkfe. Foto: Anna Holene/Norsk genressurssenter. NIBIO.

Norsk rødt fe. Foto: Veslemøy Furuseth/Maihaugen.

La kua leve!

Maihaugen har vært en sentral aktør i bevaringsarbeidet, og sitter med førstehåndskunnskap på området gjennom våre museumsbønder. På museet gir dette arbeidet mulighet for å illustrere det lokale husdyrholdet, og vise frem hvordan husdyra former landskapet.        

I utstillinga La kua leve! blir du bedre kjent med de historiske husdyrrasene vi har på Maihaugen, som dølafe, dølahest, gammelnorsk spælsau og norsk melkegeit, og hvorfor de har vært viktig å bevare.

Kanskje ser du dem ute på beite i løpet av sommeren?

Kilder:   Norsk genressurssenter,  Store Norske Leksikon