De fire store husdyrrasene

Visste du at de fleste av dølakyrne har horn? Eller at både dølahesten, dølakua, geita og gammelnorsk spælsau har vært utrydningstruet? 

I sommer feirer vi at et stort arbeid med å bevare de særpregete norske husdyrrasene har gitt resultater – rasene har gått fra å være kritisk truet til truet!

Ildsjeler og forskere så heldigvis faresignalene, og har gjort et stort arbeid for å øke antall dyr. Maihaugen markerer med en helt ny familieorientert utstilling: La kua leve!

Disse historiske dyrerasene har ikke bare kulturhistorisk betydning for oss, men også et mangfold av egenskaper som det er viktig å ta vare på.

Hvem vet hvilke kvaliteter vi vil se etter i ei geit, ei ku, en sau eller hest om 100 år? 

Den lille lettbeinte

Dølakua kjennetegnes ved at den er lettbeint, liten og godlynt. Den er nøysom, og utnytter ressursene i vårt landskap godt. Den utnytter store deler av utmarksbeite, og er dyktig til å ta seg fram i bratt og ulent terreng, slik som i for eksempel Gudbrandsdalen.

Størrelsen på kua førte i tillegg til at mange syntes den var en enklere kurase å håndtere. 

Av utseende finnes dølakua i mange ulike farger, både svart, rødt, brunt, hvitt og brandet. Den skiller seg også fra mange nyere raser ved at de fleste av kyrne har horn. Derfor har den ofte messingknapper ytterst på de spisse hornene, som beskyttelse for både folk og fe!  

Det selvstendige flokkdyret

Sauene på Maihaugen kan kalles både villsau, gammelnorsk sau og spælsau, men navnet er gammelnorsk spælsau.

Den varme ulla gjør at sauene kan være ute hele året, kun med et overbygg for dårlig vær.

Den historiske rasen skiller seg fra moderne sauer ved at den har både dekkhår som ligner geita sin ragg, og underull. Det gir flere bruksområder, men klør kanskje litt mer...

Gammelnorsk spælsau. Foto: Tone Iren Eggen Tømte / Maihaugen

Et annet viktig særtrekk ved denne sauerasen er at den har et godt utviklet flokkinstinkt, som gjør at de holder seg samlet, spesielt hvis det skulle være et rovdyr i nærheten. 

Ulla på den gammelnorske spælsauen er tykk, og blir klippet når den er veldig lang. Den finnes i flere farger, både sort, brun, grå og hvit.

Fra denne sauen kan du få garn i mange forskjellige farger, til og med fra samme sau!

Teplukkeren

Geita er landskapspleieren, en skikkelig teplukker ifølge bonden på Maihaugen! Den spiser av de nyeste grønne toppskuddene, og holder slik vegetasjonen nede i kulturlandskapet vårt.

I tillegg spiser den av beitet som ikke andre beitedyr vil ha, både løv, kratt, einer og lyng. Slik er den med på å utnytte ressursene best mulig.  For å få tak i maten kan den både klatre og hoppe. 

Geita hører til våre eldste husdyr og var antakelig vanlig allerede i bronsealderen.

Den norske mjølkegeita er en kombinasjonsrase, som gir både melk, kjøtt og skinn som produkt. 

Arbeidsjernet

Dølahesten er kjent for å være både kraftig, sterk, og godlynt. En hest du kan stole på.

Dølahesten er i nyere tid mest brukt som fritidshest, men har tidligere vært brukt til alt fra forsvarshest til dotømming i Oslos gater.

Ved Frydenlund bryggerier i Oslo brukte man kun svarte dølahester til utkjøring av sitt øl. Kravet om farge var så strengt at de til nød kunne godkjenne et smalt hvitt bles!

I dag finnes den som både brun, svart, rød, borket, gul og blå. 

Museumsbonden med dølaku. Foto: Audbjørn Rønning / Maihaugen

Møt dyra på Maihaugen

Maihaugen har gjennom sitt gårdsbruk vært viktig i arbeidet med å ta vare på genmaterialet og sikre mangfoldet blant norske husdyr.

Våre museumsbønder sitter med førstehåndskunnskap på området, og har i år vært med på å lage utstillingen La kua leve! hvor familien gjennom engasjerende aktiviteter og innhold kan lære mer om dyrehold, mat, mangfold og bærekraft.

Ta gjerne turen til Maihaugen i sommer og lær mer om dette viktige temaet!