Hytte- og setergrenda og husdyrene våre

Hytte- og setergrenda

Innlandet er fylket med flest setre igjen i Norge, men seterkulturen er truet. Dermed også matmangfoldet og den bærekraftige utnyttelsen av utmarksressursene som setringa står for. Kultur- og naturverdier er i ferd med å forsvinne, og seterkulturen er søkt inn på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. 

Setergrenda på Maihaugen åpnet i 1937. Sju setrer fra Gudbrandsdalen viser en utvikling fra det enkle ettroms seterhuset (Lesjabua) til storsetra Valbjørseter fra Vågå, som ligner et lite gardsanlegg og ble brukt til både sommer- og vintersetring. Budeia styrte på setra, og stell og melking av dyrene var av budeias viktigste gjøremål. Melka ble ystet til ost og kinnet til smør som ble lagret til vinteren, eller solgt og ga gode inntekter til garden. 

Husdyrene

Norge har sju nasjonale storferaser, tolv saueraser, to geiteraser og fire hesteraser, til sammen 25 nasjonale raser av storfe, sau, geit og hest. 
På slutten av 1980-tallet var status enten ukjent eller «kritisk truet» for 17 av disse rasene. Flere av dem var bare en hårsbredd fra å forsvinne - for alltid. Maihaugen tar vare på gamle husdyrraser av både sau, ku og geit, og er med i et nasjonalt nettverk for bevaringsverdige husdyrraser. I samarbeid med NIBIO vises flere truede husdyrraser fram på hytte- og seterdagen.

Storfe (ku)

• Dølafe – den rasen det tradisjonelt har vært mest av i Gudbrandsdalen, deler av Østerdalen og Valdres. 
• Sidet Trøndersk og Nordlandsfe (STN) (Nord-Østerdalen fra Røros og nordover til Nordland)
• Vestlandsk fjordfe (Vestlandet) 
• Vestlandsk raudkolle (Vestlandet)
• Telemarksfe (Telemark og omegn) 

Rasene har forskjellig utseende og kan enkelt skilles fra hverandre. Disse var alle kombinasjonsraser, og produserte både melk og kjøtt.  

Hest
Hesten var traktoren i det gamle jordbrukssamfunnet. Tradisjonelt har det vært tre hovedraser av hester i Norge.

• Dølahest (Østlandet) – stor og sterk arbeidshest, brukt til skogsdrift og på storgarder på Østlandet. Rolig og sosial type. Hestene på Maihaugen er av rasen dølahest.
• Fjordhest/fjording (Vestlandet) – god til å ta seg fram på stier og råk. God til kløvkjøring. 
• Nordlandshest/Lyngshest (fra Nordland og nordover) – liten, arbeidsom og sterk hest, brukt både til gruvedrift og i jordbruket.

Geit 

Geitene på Maihaugen er av typen norsk melkegeit, som fortsatt er den dominerende rasen i Norge. Geita ble også kalt «fattigmannsku». Geita var utbredt i Gudbrandsdalen og store deler av Norge, spesielt i mellomkrigstida og fram til 1960-tallet. Geita spiser kratt, einer og planter som andre beitedyr holder seg unna.

Sau

Sauene på Maihaugen er gammel norsk spælsau, som har beholdt flere gamle genetiske trekk enn moderne spælsau. Denne rasa er et fint flokkdyr, og dermed mer motstandsdyktig mot rovdyr. Sauerasa klarer seg fint utendørs, også på vinterstid.

Hyttegrenda

Hyttegrenda ligger i enden av setergrenda og formidler fritidskultur og friluftsliv på 1900-tallet og fram til i dag. Fra 1930-tallet fikk folk i Norge mer fritid, og velstandsutviklingen i etterkrigstida ga flere mulighet til å realisere hyttedrømmen. Hyttene i grenda representerer ulike sosiale lag og viser hvordan byggeskikk og bruk har endret seg i perioden. Siste tilskudd er DNT-hytta Gråhøgdbu fra Venabygdsfjellet, måtte flyttes på grunn av villreinen og åpnet på Maihaugen i 2022. 

Maihaugen ønsker å rette oppmerksomhet mot hvordan natur- og kulturressursene i fjellområdene forvaltes. Les også om museumsprosjektet «Eit skigardsdele».

Dølaku. Foto: Tone Iren Eggen Tømte / Maihaugen

Foto: Tone iren Eggen Tømte/Maihaugen.