Tangoens historie

Dette er en forkortet versjon av artikkelen Rituale – lidenskap - romantikk av Audun Eckhoff, som ble publisert i magasinet Talk i 1985 og i Den norske Operas programhefte til ballettforestillingen Tango Buenos Aires 1907 med premiere 1987.

Tangoens opphav

Tangoen oppstod i Buenos Aires’ undergrunnsmiljøer og ble i 1920-årene selve symbolet på det dekadente Paris. I løpet av sin 100-årige historie har den bølget frem og tilbake i popularitet. Men den har alltid kommet tilbake som en livskraftig uttrykksform.

Tangoen har sin opprinnelse i 1880-årenes Rio de la Plata, krysningspunktet mellom Argentina og Uruguay. Dansen ble født i møtet mellom spansk, italiensk, kreolsk og afrikansk innflytelse i Buenos Aires og Montevideos fattigkvarter. Befolkningen i området økte eksplosivt i takt med industrialiseringen og de internasjonale investeringene, først og fremst ved innvandring. I 1895 var over halvparten av Buenos Aires’ innbyggere utlendinger. Innvandringen brakte med seg et kultursjokk, som trolig forårsaket et av de mest skapende øyeblikk i bykulturens historie.

Tangoen var fra første stund et produkt av storbyens folkekultur. Den var en hybrid, et blandingsprodukt. Nettopp det «urene» ved tangoen var vanskelig å akseptere for den argentinske overklassen som senere likevel trykket dansen til sitt bryst som et kulturelt middel i sin nasjonale selvhevdelse. En kulturbevisst argentiner kan, ifølge den argentinske forfatteren Ernesto Sabato, ikke fornekte tangoen: – Å trekke det argentinske ved tangoen i tvil er en like drepende selvmordsakt for en argentiner som å benekte Buenos Aires' eksistens, hevder han.

Et tangopar i 1920-årene. Foto: akg-images, NTB.

I den overbefolkede, dunkle underverdenen i Rio de la Plata fikk fortapte sjeler et øyeblikks trøst i tangoen. Tangokulturen blomstret i arbeiderforstedenes skumle kneiper, opiumsbuler, kokaincaféer og bordeller. Byens unge menn samlet seg gjerne i små, lugubre caféer nødtørftig opplyst av svake lamper, og diskuterte litteratur og politikk med dempet stemme. Her utforsket man mulighetene for en bedre verden. I den tidligste perioden var tangoen forbuden frukt for anstendige borgere, men de unge pikene fra gode hjem demonstrerte sin uavhengighet fra foreldrene ved å oppsøke danselokaler og varietéteatre.

Fra den dunkle underverdenen i Rio de la Platas forsteder har tangoen fått sitt intense preg: en forening av vold og lidenskap, av død og pasjon. 

Hvor kommer ordet tango fra?

Ingen vet sikkert hvor ordet tango stammer fra. Ifølge en teori har det afrikansk opprinnelse, og kommer av det ordet afroamerikanere i Rio de la Plata brukte for tromme- tambo. En annen teori hevder at tangobetegnelsen kommer av det latinske tangere, å berøre.

Tre inspirasjonskilder bak dansen

Selve dansen har tre inspirasjonskilder: Fra de spanske kolonistenes habanera fikk tangoen sin melodiske og sentimentale stemning. Fra de innfødte indianernes milonga fikk den det koreografiske elementet, og fra de afroamerikanskes candombe fikk den sin markerte rytme. 

Tangoen til Europa

Noen mener tangoens utbredelse i Europa skyldes den hvite slavehandelen. Horene fra Rio de la Plata skal ha bragt med seg «bordellreptilet» – en betegnelse på tangoen som lenge var enerådende i det argentinske borgerskapet. Andre fremhever beretningen om den katalanske pianisten José Sentis, som besøkte de parisiske salonger i 1907. En aften opptrådte han i salongen til Madame de Rezké, der han var invitert sammen med noen argentinske venner. Blant gjestene var medlemmer av Rotschildfamilien, noen fremtredende franske musikere og flere andre adelige personer. Argentinerne ble spurt om hva slags folkemusikk de hadde i sitt hjemland. De anførte tangoen som eksempel, men tilføyet at denne var upassende i det gode selskap. Til slutt måtte Sentis likevel sette seg til klaveret, mens argentinerne innførte gjestene i tangokoreografiens «snitt» og «brudd». Tangofrøet var sådd.

Interessen spredte seg raskt og allerede i 1910 danset man tango over hele Paris. Samtidig ble koreografien forfinet og tilpasset det parisiske raffinement.
Tangoens aksept i Paris og over hele det dannede Europa sendte ringvirkninger tilbake til Argentina, der borgerskapet fra første stund hadde fordømt den folkelige danseformen. I 1915 ble det åpnet salonger i Buenos Aires der tangomusikere ble invitert.

Forbud

Etter at tangoen hadde slått definitivt igjennom, var den en kraftig utfordring til puritanismen i det borgerlige og aristokratiske Europa. Den utfordrende dansen gjorde slutt på korsettet, som hemmet de frie kroppsbevegelsene. Tangoen krevde utfoldelse og truet anstendigheten – aldri hadde en kulturytring egget til så mye varmblodig uskikkelighet. 
Situasjonen krevde reaksjon fra høyeste hold og ingen ringere enn keiser Wilhelm II forkynte et rungende forbud mot dansen. Men de dansende tok ingen notis av forordningene til den uniformsglade keiseren med de flammende røde kinn. Isteden gjorde de tangoen til et lystig forspill til verdenskrigen og tragediene som skulle følge i dens kjølvann. Kirkens autoritet var trolig den gruppen som følte seg mest truet av tangoen. Pave Pius X forsøkte først å forby dansen. Senere gikk han motstrebende med på å tillate den etter at et tangopar hadde fremført en spesialoppvisning i Vatikanet i 1920-årene.

Carlos Gardel

Paris, den gangen det ubestridte sentrum for kulturelle omveltninger, hadde gjort selv Buenos Aires-aristokratiet føyelig. 1920-årene skulle bli tangoens store blomstringsperiode, og tangoens store stjerne fra midten av tiåret var Carlos Gardel. I Paris slo han igjennom i 1928. Senere fulgte turneer over hele Europa, i salongene og på Rivieraen. Han var filmstjerne, danser, komponist og fremfor alt kvinnebedårer. Tangoens popularitet sank i en bølgedal etter at Gardel omkom i en flyulykke i 1935, men fikk nye oppsving både i 1940- og 1950-årene.

Folkelig gjennombrudd

I Argentina fikk tangoen sitt folkelige gjennombrudd under karnevalsfeiringene, som har vært landets viktigste folkefest siden forrige århundre. Tangoen er karnevalets ubestridte hersker, og spiller den samme sentrale rollen under Buenos Aires-karnevalet som sambaen spiller i Rio.

På tross av sin folkelige suksess har tangoen alltid levd en problemfylt tilværelse i moderlandet. Selv om «bordellreptilet» til en viss grad ble stuerent i de argentinske salonger etter Paris-suksessen i 1920-årene, tok det lang tid før tangoen ble godtatt av de argentinske samfunnsstøtter.

Blomstring under Peron

Tangoen opplevde en blomstringsperiode i Argentina under Juan Peron fra 1946 til 1955. I 1950 ble det vedtatt en lov som påbød radiostasjonene å sende minst 50 prosent argentinsk musikk. Dette gjorde at hjemlige musikere og komponister hadde en rimelig sjanse til å stå imot det internasjonale presset fra de store plateselskapene. Men loven ble opphevet da Peron ble styrtet i 1955 og mange tangoorkestre gikk under med ham.

Astor Piazzolla – Tango Nuevo

Men tangoen var likevel ikke død. Nettopp i 1955 fremførte den da 34 år gamle bandoneonisten Astor Piazzolla, i spissen for sin «Octeto Buenos Aires», en helt ny tango der den gamle dansen var frigjort fra sitt etter hvert stivnede formskjema og beriket med impulser fra jazz og moderne klassisk musikk. El Nuevo Tango er ikke harmoniserende folklore, men en radikalisering av tangoens rytmikk og musikalske materiale. Med sine konsertsuksesser hos et økende publikum i 1980-årene har Piazzolla sikret tangoen en plass i vårt moderne musikalske repertoar, uten å gi slipp på dens lidenskapelige sjel.