Hest titter over skigarden i Bygda på Maihaugen, Lillehammer
Hesten Bronen kviler seg foran skigarden ved Øygarden. Foto: Mark Purnell.

Friluftsmuseet på Lillehammer er kanskje best kjent for husene i Bygda. De mange solbrente bygningene var hjemmene til gardbrukere, håndverkere og embedsmenn. Her møter du kulturen og levemåten i det gamle bondesamfunnet. 

Hele Bygda som et samlet hele, var Maihaugens grunnlegger Anders Sandvigs ide for Bygda. Her er minnet om bonden, husmannen og embetsmannen bevart i de store og små gardene, prestegard og husmannsplasser. Grunnleggeren av Maihaugen mente det var viktig at kulturen i de gamle bygdene ble ivaretatt for kommende generasjoner.

Om sommeren yrer det av liv i Bygda. Skolestua har undervisning, dyra går på beite og det ryker fra skorsteinen på Øygarden hvor du kan møte gardbrukeren og hans familie i fullt arbeid med innhøsting og det daglige stellet på garden i 1890-årene. Besøker du garden Bjørnstad får du høre om gardslivet på 1700-tallet.

Daglig, sommeren igjennom er det vandreteater og omvisninger i Bygda.

I Bygda finner vi også kirka, grendeskolen, lensmannsgården og det militære telthuset. Der finner vi håndverkerens verksted – om det er et rom på en gard, på en husmannsplass eller et eget hus.

Sentralt i Bygdas nedre del ligger de store gardene Bjørnstad og Jørstad, der et stort antall romslige bygninger fyller behovene for husrom til gardens mange og varierte formål. Lenger opp i lia finner vi den mellomstore garden Øygarden.

Øverst i lia ligger de mer trangbodde bruka – rydningsbruket og husmannsplassen. Der bodde de som kanskje var bygdas håndverkere og som også var nødvendig arbeidskraft på gardene når det trengtes. Opp mot skogen og fjellet ser vi hvordan skog og mark var en ressurs som ble utnyttet. Der ligger fiskevollen med sine fiskebuer, skogen med skogskoie og setergrenda med de mange setrene, der husdyra går på sommerbeite.

Garmo stavkirke

Garmo stavkirke kneiser på haugen opp for inngangen til friluftsmuseet. Den er museets mest iøynefallende bygning med sitt spisse tårn og med dragehoder på mønene som rager mot horisonten.

Kirka ble bygget tidlig på 1200-tallet, men er utvidet flere ganger, senest i 1730. Da fikk den sin nåværende karakteristiske korsform. Kirka stod opprinnelig i Garmo i Lom. Den ble revet i 1880, men materialene ble samlet og kirka ble rekonstruert på Maihaugen i 1921.

Her står den som bygdas sognekirke, og viser hvordan en kirke kunne se ut på 1700-tallet i Gudbrandsdalen. Den bærer med seg historien fra middelalderen og fram til i dag. Altertavle og prekestol er deler av kirkens inventar som bærer et budskap fram til menigheten gjennom sine motiver og symboler.

Her har bygdas barn vært døpt, og døpefonten står fortsatt i koret i kirken. Der ble den senere nobelprisvinneren Knut Hamsun døpt en augustdag i 1859. Kirken var sentrum for livets høytider som dåp og bryllup, og der var det kristne livet videreført fra generasjon til generasjon ved gudstjenestene.

Kirken var også bygdas samlingssted, det eneste før butikker og forsamlingslokaler kom. Der ble avtaler inngått, der møttes ungdommen – og kanskje ble en kjærlighetens ild tent?

Nå brukes kirka til gudstjenester i sommermånedene, og på en lørdag kan du kanskje møte et nygift brudepar her.

I sommersesongen kan du møte kirkeverten, som kan fortelle deg om kirkas historie.

Garmo stavkirke er en av hovedattraksjonene på Maihaugen. Foto: Mark Purnell

Garmokirka Maihaugen, Lillehammer. Foto: Maihaugen

Garmokirka har vært utvidet flere ganger, senest i 1730, da kirken fikk sin nåværende form. Foto: Maihaugen

Garmo stavkirke, Maihaugen, Lillehammer. Foto: Camilla Damgård

Garmo stavkirke på Lillehammer ligger vakkert til ved et av tjernene på Maihaugen. Foto: Camilla Damgård

Dragehode på Garmokirka, Maihaugen.

Dragehoder er brukt som utsmykning på gamle stavkirker. Foto: Kåre Dehli Thorstad

Alteret i Garmo Stavkirke på Maihaugen, Lillehammer

Den vakre altertavla og sideskipet i Garmokirka. Foto: Camilla Damgård/Maihaugen.

Prekestolen fra 1738 i Garmokirka på Maihaugen, Lillehammer.

Prekestolen i kirken er laget av Peder Knudsen Kjørsvik omkring 1738. Foto: Camilla Damgård/Maihaugen.

Bjørnstad

Bjørnstad er en storgard fra Vågå fra 1700-tallet. Et helt gardstun ble samlet på museum tilnærmet slik det var på 1700-tallet.

Garden ligger ligger fint til i landskapet med sine 27 bygninger plassert rundt to tun. Det er som om den alltid har ligget her. 

Gardbrukerens hus, Andersstua fra 1777, er et imponerende syn, der interiøret er preget av det store framskapet og av langbordet, der det er plass til hele arbeidsstokken i onnene. Da var gardens egne folk med i arbeidet sammen med husmennene og dagleiere.

Over tunet ligger den like store kårbygningen fra 1787, der gardbrukerens foreldre og ugifte søsken kunne bo. Rundt inntunet ligger ellers loft og stabbur, der gardens matforråd og klær var oppbevart, med kornet i kornbua og flatbrødstablene og rekkene med spekeskinker i stabburet. Under et av husa ligger aurbua, den kalde jordkjelleren der smør og ost kunne oppbevares og der settepotetene kunne oppbevares frostfritt gjennom vinteren.

Rundt uttunet ligger fjøset for kyrne og hus for sau og geiter, men også hus for foret til alle dyra. Løene var til høyet, mens den store låven var for loa – kornet som ble dyrket på garden og som lå der til det ble tresket på låvegolvet. Fjøset var også bolig for tjenestefolket på garden.

De brannfarlige bygningene ligger utenfor tunet. Det er eldhuset og tørkestua, der det kunne bli fyrt hardt. På haugen bortenfor garden ligger også smia, der glospruten stod når belgen ble dratt. Kvernhusa måtte også ligge utenfor tunet, der det var tilgang på vann.

På Bjørnstad kan du i sommersesongen treffe tunverten her, og du er velkommen inn i Andersstua for å høre om garden og livet der.

Storgarden Bjørnstad på friluftsmuseet Maihaugen på Lillehammer.

Storgarden Bjørnstad ligger vakkert til på Maihaugen. Foto: Maihaugen.

Stabburet på Bjørnstad i friluftsmuseet Maihaugen på Lillehammer.

Stabburet på Bjørnstad. Foto: Kåre Hosar / Maihaugen

Bjørnstadtunet på friluftsmuseet Maihaugen på Lillehammer.

Bjørnstad består av totalt 27 bygninger. Foto: Maihaugen.

Gårdsarbeid på Bjørnstad blir gjort på gamlemåten.

Gårdsarbeid på Bjørnstad blir utført slik det ble på 1700-tallet. Foto: Audbjørn Rønning / Maihaugen. 

Vandreteater på friluftsmuseet Maihauen på Lillehammer. Her på storgarden Bjørnstad.

Om sommeren er det vandreteater hver dag på Bjørnstad. Foto: Ian Brodie.

Øygarden

Øygarden fra Skjåk ligger i lia ovenfor Bjørnstad. Garden er en middels stor gard, med nitten bygninger. Som på Bjørnstad er husa plassert rundt to tun, inntunet og uttunet. Det er et bratt terreng, som nok har vært bestemmende for at tunformen ikke er så klar som på Bjørnstad.

Sommerstua er det store våningshuset nederst på tunet. Huset er bygget omkring 1750. Der kan du oppleve gardslivet fra 1890-åra.
Vinterstua er en mindre bygning, der gardsfolket bodde på en tid av året da de var færre på garden. De kunne spare mye ved om de hadde mindre rom å varme opp. 

Kårbygningen er liten, og ligger øverst på tunet. Den var en periode brukt som bolig for en omgangsskolelærer.

Stabburet ligger midt på tunet, og skiller mellom inntun og uttun. Rundt uttunet ligger fjøs og stall, småkrøtterfjøs, låver og løer. I fjøset står senga til budeia. Hun arbeidet med dyra, og bodde også sammen med dem. I dette fjøset er det gjødselskjeller, slik at det var lettere å holde det rent enn de eldre fjøsene.

Noen bygninger ligger utenfor tunet. Det er smia, eldhuset og tørrstua. I disse husa ble det fyrt kraftig, og brannfaren gjorde at de ikke stod sammen med de andre husa på garden. Kvernhuset ligget et godt stykke fra garden. Det var avhengig av en bekk med god vannføring.

Den gamle gården Øygarden som ligger på friluftsmuseet Maihaugen på Lillehammer

Øygarden på Maihaugen. Garden har navnet sitt etter ødegardstiden etter svartedauden. Foto: Kåre Hosar/Maihaugen.

Sommer på Øygarden, en av gardene i friluftsmuseet Maihaugen på Lillehammer.

Sommeren er kommet til Øygarden. Foto: Maihaugen.

Øygardskjerring ved peisen på gården Øygarden på friluftsmuseet Maihaugen på Lillehammer.

Gardskjerringa ved peisen på Øygarden. Foto: Camilla Damgård/Maihaugen.

Våningshuset på Øygarden på friluftsmuseet Maihaugen på Lillehammer.

Oversiktsbilde fra Øygarden, en mellomstor gard med 19 bygninger. Foto: Camilla Damgård/Maihaugen.

Prestegarden

I 1690-årene ble det bygd ny hovedbygning på prestegarden i Vågå. Den var svært moderne for sin tid i distriktet.

Det er Herregården i Larvik, stattholder grev Ulrik Frederik Gyldenløves residens i Larvik, som er det direkte forbildet for denne bygningen. Den er i seg selv en liten utgave av et barokt slottsanlegg, slik som grevens slott i København. Vår prestegard er således det nærmeste vi kommer en barokk herregard i Gudbrandsdalen, om enn kraftig redusert. En fløy blir et karnapp, en kuppelsal blir en speilhimling.

Det var Frederik Grüner som var prest i Vågå da prestegarden ble bygget. Hans kone Anna Hedvig var niesen til Gyldenløve, og slekten var blant de fremste i landet.

Senere var det presteslektene Munch og Storm som i lange tider bodde på prestegarden, der de var formidlere av de høyere stenders kultur til bygdefolket. Mang en bygdejente fikk som tjenestejente på prestegarden opplæring i de litt mer avanserte matskikker som prestens husholdning kunne by på.

I dag er stua preget av den rikt utførte 1700-tallstapetet. Det er malt på grov strie, for å etterligne tapisserier – vevde veggtepper. Det har motiver som viser overklassens sorgløse tilværelse. Dette er et liv som har vært et ideal for mange av høy status i samfunnet, og også prestefamilien etterstreber dette, slik vi kan se av klavikordet som står ved veggen.

Prestegarden viser et tidlig eksempel på differensiert romprogram, der hver funksjon har sitt rom. Hos folk flest var det ett og samme rom som var kjøkken, oppholdsrom og soverom. Hos presten var det stue, kjøkken, soverom og arbeidsrom hver for seg

Møblene er nettopp det navnet sier – de er mobile. Hos bygdefolket var mye av inventaret fast montert til veggen, med veggfaste skap og benker. Her er det løse stoler, som innbyr til å flyttes etter behov. Bordet står midt på golvet. Da kommer tjenerskapet til for å servere, og det kan settes fram så mange stoler som man trenger etter hvor mange gjester det er.

Kjøkkenet er tjenestefolkenes rom. Der har de arbeidsplassen sin i husholdningen, og der har de sitt spisebord. Rommet vitner om en annen tradisjon i matlagingen enn hos bygdefolket, med alle kobberkar og puddingformer, tinnfat og keramikk-kanner som finnes der. Peisen er en stor båspeis som er godt egnet til en stor husholdning. Her kan to gryter koke samtidig, og her kan pattegrisen stekes hel på spyd.

Prestegarden på friluftsmuseet Maihaugen på Lillehammer.

Prestegarden ble bygd som våningshus på prestegarden i Vågå i 1698. Den ble gjenreist på Maihaugen i 1904. Foto: Maihaugen.

Borddekking på Prestegarden i friluftsmuseet Maihaugen på Lillehammer.

Borddekking på Prestegarden. Kjøkkenet har peis, skap og benker som på en vanlig gard. Foto: Esben Haakenstad.

Julebukk i Prestegården på Maihaugen, Lillehammer

Under julemarkedet på Maihaugen tar julebukkene turen innom Prestegården. Foto: Audbjørn Rønning/Maihaugen.

Prestegardshagen

Prestegardshagen på Maihaugen er en renessansehage, inspirert av 1700-tallets terrassehager på prestegarder og andre embetsmannsgarder i Gudbrandsdalen.

Forbildet for Prestegardshagen er terrassehagen fra fogdgarden Nordre Lunde på Lillehammer, med beskjedne trekk fra renessansehager i Sentral-Europa. På siden av terrassene er det også innslag av den enklere engelske landskapsparktypen, der grusganger slynger seg uten tanke på den strenge symmetrien som terrassehagen er preget av.

Prestegardshagen på Maihaugen er både en urtehage, en rosehage og en nyttehage med frukt og bær. Hagen er anlagt med tre murte terrasser med en grusgang med trapper i midtaksen. I hagen står et solur og fire skulpturer. De framstiller årstidene og er avstøpninger av hageskulpturer fra sorenskrivergarden Billerud på Toten. De var skåret ut av tre og ble satt ut i hagen ved spesielle anledninger.

På 1700- og 1800-tallet var prestene foregangsmenn, ikke bare innen jordbruk og tradisjonelt husdyrhold. På prestegardene fantes også ofte ender, duer og bier. Dueslaget og andehuset avspeiler andre mattradisjoner hos embetsmenn enn hos bønder.

Prestegardshagen på Maihaugen, Lillehammer.

Prestegardshagen er en rekonstruksjon av lignende anlegg fra embetsgarder i Gudbrandsdalen på slutten av 1700-tallet. Foto: Maihaugen.

Prestegardshagen, Maihaugen, Lillehammer. Foto: Sigmund Rosland

Prestegardshagen på Maihaugen ligger ned mot Jørstad gård. Foto: Sigmund Rosland.

Prestegårdshagen på Maihaugen på Lillehammer

Prestegardshagen er både en urtehage, en rosehage og en nyttehage med frukt og bær. Foto: Audbjørn Rønning/Maihaugen

Prestegårdshagen på Maihaugen sett nedenfra.

Prestegardshagen sett nedenfra og opp. Foto: Camilla Damgård/Maihaugen.

Skolestua

I Skolestua kan du oppleve en gammeldags skoletime. Kanskje må du stille opp i rekke for å slippe inn, gutter og jenter hver for seg. Gå pent inn og sett deg på riktig side. Og hvis du bråker eller ikke kan leksene dine kan det hende du må stå i skammekroken.

I 1860 kom den nye skolelova, og grendeskolene var et resultat av denne loven. Da ble det bygget faste skolehus til erstatning for omgangsskolesystemet, der læreren gikk fra grend til grend og underviste på gardene. Kort tid etter at loven kom ble Øygardskolen bygget i Skjåk, rett ved Øygarden. 

Skolelova endret også på innholdet i undervisningen. Skoleåret ble lengre og fagkretsen vokste. Fra før var morsmål, matematikk og kristendom de dominerende fagene, men nå kom også naturfag, geografi og historie. Kunnskapen om omverdenen og bevisstheten om at vi bare var et land av mange i verden ble vekket. Plansjer og kart illustrerte dette.

Demokratiet ble innført ved grunnlova i 1814, og lokaldemokratiet ved formannskapslova i 1837 ga behov for kunnskap hos folket, etter som stemmeretten økte. Samfunnet var også i endring. Den enkle hverdagen på landsbygda var i ferd med å byttes ut med mer spesialiserte arbeidsoppgaver der en utdannelse var god å ha.

Skolestua på friluftsmuseet Maihaugen på Lillehammer.

Skolestua ligger fint til i Bygda på Maihaugen, og er alltid åpen i høysesongen. Foto: Kåre Hosar/Maihaugen.

Fra inne i skolestua på Maihaugen, Lillehammer.

Fra inne i skolestua på Maihaugen. Foto: Kåre Hosar/Maihaugen.

Jenter og lærer på Skolestua i friluftsmuseet på Maihaugen på Lillehammer.

Det er lærerikt å oppleve en skoletime fra gamledager. Foto: Esben Haakenstad.

Glad lærerinne i skolestua på Maihaugen, Lillehammer

Glad lærerinne i skolestua. Foto: Cecilie Owren.

Fiskerkapellet

En augustdag i 1459 kom biskop Gunnar av Hamar til Fåberg. Han skulle innvie et kapell han hadde fått bygget. Kapellet står nå på Maihaugen, og er den eneste bevarte laftede kirkebygningen fra middelalderen i Norge. Kapellet lå ved Øyra ved Lågen. Her hadde biskopen store økonomiske interesser i lågåsildfisket som foregikk der hver høst. I middelalderen var det i tillegg til sognekirkene også vanlig med høgendeskirker i bygdene. Det var privatkirker som var bygd for å betjene folket på en gard eller et grendelag. Fiskerkapellet er et slikt privatkapell. En innskrift på veggen forteller at det ble innviet til Hellig Olav og Jomfru Maria. Kapellet har 12 kors, tre på hver vegg. Det er innvielseskors, kors som ble risset inn når biskopen foretok innvielsen til kirke.

Fiskerkapellet ligger på Maihaugen, Lillehammer

Fiskerkapellet er fra 1459. Foto: Maihaugen.

Fiskerkapellet på Maihaugen på Lillehammer.

Fiskerkapellet ble i 1896 gjenreist i Anders Sandvigs hage, før det ble flyttet til Maihaugen i 1904. Foto: Audbjørn Rønning/Maihaugen. 

Fiskekapellet som ligger på friluftsmuseet Maihaugen på Lillehammer.

Fiskerkapellet er Norges eldste bevarte laftede kirkebygning. Foto: Mark Purnell. 

Setra

Alle garder hadde en seter, der dyra var om sommeren. Den var viktig for å få nok beite til en stor buskap. På Maihaugen ligger setergrenda i lia opp for setertjerna.

"Fjellet er for innlandsboeren hvad havet er for kystboeren", sa Anders Sandvig.

Ressursene til fjells og i utmarka var svært viktige tilskott til det garden ga.

Setergrenda består av flere setrer, der vi ønsker å vise hvordan seterbruket utviklet seg trinn for trinn. Først var det bare ei enkel bu, men etter hvert økte behovet for flere hus. Bøndene tok fjellet i bruk, først for å utnytte myrmalmen, deretter vokste det fram et omfattende seterbruk. Fjellbeitene ble helt nødvendige for husdyrholdet.

Øygarden er den eneste garden som er fullstendig flyttet til Maihaugen, der også setra er med. Der kan du møte budeia mens hun kinner smør, eller kanskje er det dagen for ysting av ost.

På Maihaugen er det mange dyr å kose med. Foto: Esben Haakenstad.

Sauene er glad for litt kos. Foto: Esben Haakenstad.

Barhussetra, Maihaugen, Lillehammer. Foto: Maihaugen.

Barhussetra er fra ca. 1800. Foto: Maihaugen.

Setergrenda på Maihaugen, Lillehammer

Setergrenda består av flere setrer og viser hvordan seterbruket har utviklet seg. Foto: Audbjørn Rønning/Maihaugen.