I friluftsmuseet på Lillehammer får du ekte seteridyll med dyr på beite. Foto: Jørgen Skaug

Dyrene på Maihaugen er viktig for å bevare kulturlandskapet. Vekstene og husdyrene er i stor grad de samme som på 1890-tallet. 

Gamle husdyrraser kan være bærere av egenskaper som blir verdifulle i framtiden. Produksjonsmessige endringer i landbruket kan kreve spesielle egenskaper hos husdyr. Gamle landbruksbygninger og landbruksredskaper blir også mer interessante når de kommer til liv ved hjelp av de tradisjonelle landrasene og vekstene. Dyra er avgjørende for å vedlikeholde kulturlandskapet på museet og hindre gjengroing.

Husdyr har i flere tusen år vært viktige i Norge for å gi menneskene mat, klær og arbeidskraft.

Hest

På Maihaugen har vi tung dølahest – den største norske hesterasen. Dølahesten kan han ulike farger, men brun eller svart er vanligst. Den har stabilt gemytt, er rolig og sosial. Den er en god arbeidshest som er velegnet for arbeid i landbruket – både på jordet og i skogen.

Hesten var ”traktoren” i det førindustrielle landbruket. Det er naturlig at de første traktorene ble kalt jernhest. Hesten var viktig arbeidskraft i både jord- og skogbruk, i tillegg til transport. En frisk hest kan arbeide i mer enn 20 år.

Hesten Bron i arbeid på Maihaugen, Lillehammer. Foto: Maihaugen.

Hesten Bron i arbeid på Maihaugen, Lillehammer. Foto: Maihaugen.

Hesten Bron på Maihaugen på Lillehammer.

Hesten Bron er arbeidshesten på Maihaugen. Foto: Kåre Hosar/Maihaugen

Hester som gresser på Maihaugen på Lillehammer

Bron og Øivar på Maihaugen. Foto: Audbjørn Rønning/Maihaugen

Ku

Dølakua er en rase som hører hjemme i Gudbrandsdalen, Østerdalen og på Hedmarken. I disse områdene var det gode fjellbeiter som kunne utnyttes hele sommeren. Dølafeet er regnet som kjøttfeet av de gamle norske kurasene, men kan også melke godt, avhengig av tilgang og kvalitet på fôr. Det er få dølakyr igjen, og rasen er sterkt truet.

Tidligere var fargevariasjonen hos dølafeet stor. Nå er den mest svart, brun, rød, hvit og brandete med forskjellige tegninger. Noen har store horn med spisse ender. For ikke å skade seg selv eller andre, har kyrne på Maihaugen messingknotter på hornene.

Fra kua får vi melk som kan brukes til å lage blant annet smør og ost, og vi får kjøtt. Skinnet, tagl fra halen og horna blir også brukt til ulike nyttegjenstander.

Kuer og folk kledd i tradisjonelle klær på Maihaugen på Lillehammer

Folk og fe på setra i friluftsmuseet. Foto: Jørgen Skaug

Ku på setervollen på Maihaugen, Lillehammer.

På setervollen på Maihaugen koser kyrne seg hele sommeren. Foto: Jørgen Skaug

Sau

Sauene på Maihaugen er gammelnorsk spælsau og har flere alderdommelige trekk enn moderne spælsau. Slike trekk er at både søye og vær har horn. Væren har horn som krøller seg rundt ørene, mens hornene på søya er mindre. Sauene er små. Fargene på denne typen spælsau er varierende – fra det lyse til mørkebrun og bortimot svart.

Spælsauen skiller seg også fra de moderne rasene ved at den har både dekkhår (liknende geita sitt ragg) og underull, som gir flere bruksområder.

I tillegg til den verdifulle ulla til klær, får vi kjøtt fra sauen. Noen steder har også sauemelka blitt brukt.

Sauer som løper i saueslipp på våren på Maihaugen på Lillehammer

Vårens saueslipp er en koselig begivenhet å få med seg på Maihaugen. Foto: Ann Kristin Eggen/Maihaugen

Sauer med lam på Maihaugen, Lillehammer.

Sauene koser seg ute etter en lang vinter inne i fjøset. Foto: Ann-Kristin Eggen/Maihaugen

Sau på Maihaugen. Foto: Kåre Hosar/Maihaugen

Sau på Maihaugen. Foto: Kåre Hosar/Maihaugen

Geit

Geitene på Maihaugen er av den opprinnelige geitestammen som fortsatt dominerer i Norge. Fargevariasjonen hos geiter er minkende, og de fleste er hvite. De blå og brokete geitene er et sjeldent syn.

Vinterfôret for geiter har tradisjonelt vært magert. På beite om sommeren er geita en effektiv landskapspleier. Den spiser kratt, lyng, einer og planter som andre beitedyr slett ikke bryr seg om. For å få tak i det fôret den har lyst på, kan den både hoppe og klatre. Geita er ikke glad i rått og kaldt vær. Da står den gjerne helt stille uten å spise.

Geitemelka har primært blitt brukt til ost, men også til å drikke. Man får også kjøtt fra geitene, og ragg og skinn er nyttig til klær.

Geit på Maihaugen på Lillehammer

Geit på Maihaugen. Foto: Kåre Hosar/Maihaugen

Geitebukk som koser seg i det fri på Maihaugen på Lillehammer.

Geitebukk på Maihaugen. Foto: Jørgen Skaug

geitekillinger, Maihaugen, Lillehammer

Foto: Rannveig Urdahl/Maihaugen

Gris

Grisene vi har på Maihaugen har gener fra de gamle norske landrasene. De har gråere hud enn den moderne grisen. Noen har svarte eller mørke grå flekker. De er også kortere og rundere i kroppen enn avlsgriser i dag. Grisen har en veldig god nese, og graver i jorden med trynet etter røtter, nøtter og småkryp. Hvis grisen har gode boforhold, er den et renslig dyr. Den bruker ofte et hjørne av bingen som avtrede.

Griser har et fysisk kontaktbehov og sover tett sammen. Ei purke som ikke får tilfredsstilt dette behovet, kan bli aggressiv mot ungene sine, drepe og spise dem.

Fra grisen får vi ulike kjøttprodukter.

Grisunge, Maihaugen, Lillehammer.

Grisunge på Maihaugen. Foto: Rannveig Røstad / Maihaugen

Grisene får friskt vann i trauet på Maihaugen, Lillehammer.

Frisk vann i trauet er populært. Foto: Camilla Damgård/Maihaugen

Høns

Høns er en relativ ung art blant husdyrene i Norge. Jærhøna er den eneste norske hønserasen fra tiden før 1850. Den er liten av vekst, aktiv og flink til å finne mat. Den er flink til å fly og trives dårlig i bur. Jærhøna ruger sjelden.

Hønseholdet på Maihaugen omfatter også Plymouth Rock, brune og hvite italienere og Red Rhode Island. Til sammen representerer de hønsetyper som var vanlige i bygdene i Gudbrandsdalen rundt 1900.
Høna har godt syn – også når det gjelder farger. Det er en nyttig egenskap når kyllingene skal lære hva de kan spise.

Hanen galer for å lokke til seg hønene. Han forteller dem hvor de kan finne god mat. Høna forteller hanen når hun skal verpe. Hun legger ett egg om dagen. Når hun har samlet mange nok, legger hun seg på dem for å ruge ut kyllinger. Det tar 21 døgn.

Høne på Maihaugen på Lillehammer

Hønene koser seg ute i det fri på Maihaugen om sommeren. Foto: Kåre Hosar/Maihaugen

Hane på Maihaugen på Lillehammer

Hane på Maihaugen. Foto: Kåre Hosar/Maihaugen

Kanin

Kanin ble tradisjonelt brukt som nyttedyr for å få kjøtt. På Maihaugen finnes trønderkaninen. Den ble avlet fram i Trøndelag i 1916-1918.

Kaninen har fin pels med lange dekkhår. Når ungene er 10 dager gamle, har de doblet fødselsvekten, fått pels og de kan åpne øynene. Kaninmelk er så kraftig at ungene bare trenger ett måltid om dagen.

Under 2. verdenskrig var det matmangel i landet, og kaninavl var vanlig. Etter 1945 har interessen for kaniner som matemne vært liten.

Kaniner i Olsengården på Maihaguen på Lillehammer.

Det er populært å besøke kaninene i Olsengården på Maihaguen. Foto: Rannveig Urdahl/Maihaugen

Jente koser med kanin. Foto: Rannveig Urdahl/Maihaugen.

Jente koser med kanin. Foto: Rannveig Urdahl/Maihaugen.

Stokkand og andre ender

Stokkanda beiter i vannet og finner mat nær overflaten. Derfor ser vi den av og til stå på hodet når den leter etter mat. Ender spiser også frø av planter den finner nær vannet.

Ganglaget er vraltende og virker ustødig, men anda er dyktig til å fly. Når den brune hunnanda skal ruge, jager hun bort andriken. Den er fargerik og kan lett røpe hvor reiret er. Ungene hører på låtene fra moren hvordan de skal oppføre seg.

Om vinteren oppholder endene seg der det er åpent vann eller lenger sør i Europa. Mange par hekker på Maihaugen.

And i tjern på Maihaugen på Lillehammer

And blant vannliljene i tjernet på Maihaugen. Foto: Jørgen Skaug

And bruser med fjær på Maihaugen på Lillehammer.

And som bruser med fjærene i tjernet på Maihaugen. Foto: Jørgen Skaug

Andemor med unger på Maihaugen på Lillehammer.

Andemor med unger på Maihaugen. Foto: Maihaugen